Digitalhverdag

Av de sosialer medier jeg har blitt mest glad i er Twitter. Har jeg ti minutter ledig benytter jeg mer enn gjerne tiden til å lese Twitter meldinger på min smarttelefon og det gjør jeg flere ganger daglig.

Og hva er det som fasinerer meg med Twitter. For meg er Twitter et pust i hverdagen. Ved siden av en travel jobb og studier på halvtid finner jeg stor glede i Twitter. Jeg har oppdaget at det finnes så mange flinke og inspirerende personer på Twitter. Dette er alminnelige mennesker med enorm kunnskap som de gjerne deler med sine følgere.  De jeg følger deler mer enn gjerne sine lidenskaper, hobbyer. Jeg er spesielt opptatt av nyheter om sosiale medier, telefoner og IT og på Twitter finner jeg masse inspirasjon om dette feltet. Noen av disse jeg følger har også blogger som jeg leser når jeg ønsker mer dybde om et enkelt tema. Jeg forsøker å dele min lidenskap for nyheter om sosiale medier, mobiler og IT i mine meldinger på Twitter. Jeg retwitrer meldinger som jeg gjerne vil dele med mine følgere.

En helt annen glede som Twitter gir meg den refleksjon over nyheter og debatter som skjer i samfunnet. Dette gjør at jeg får et helt annet perspektiv på det som skjer i nyhetene. Pr i dag følger jeg ca. 400 personer og jeg gleder meg til å øke denne listen med nye og inspirerende mennesker.

En som er utrolig dyktig på sosiale medier og bloggskriving er Cecilie Staude.

På et foredrag som hun har hatt i dag på kurs i Sosiale medier i offentlig sektor ved NTNU mente hun det var to ting som er viktig med bloggskriving.

Det førte er å bestemme seg for hvem man er på blogg . Med dette menes også hva er målet med bloggen? Er det faglig stoff fra sin arbeidsplass eller er det private engesjement som oppussing, hobbyer, ting som sjer i nyhetsbildet. Jeg tror det vil være vanskelig å inneha begge roller.

Det andre er å bestemme seg for hvilken strategi man vil ha. Ønsker man å dele sin kunnskap med andre? Ønsker man å skaffe seg sitt nettverk innen for bloggverden. Hvilke andre blogger er det da mulig å kommentere for å øke sin sitt nettverk? Skal man benytte dette til informasjonsinnhenting. Det er videre viktig å tenke på at kvalitet er viktig fremfor kvantitet.

Kan vi ta i bruk sosiale medier for å styrke demokratiet? Ja, det tror jeg vil være mulig.

Det kan skapes involvering og engasjement ved å ta i bruk blogging på kommunenes hjemmesider. Her kan de ulike ordførerkandidater presentere seg for velgerne i sine blogger.  Her kan de ulike ordførerkandidatene invitere befolkningen til å komme med kommentarer, forslag eller innspill. Men de viktigeste med bloggene vil være å spre sitt politiske budskap. Bloggaktiviteten kan også bli formidlet via lokal­pressen slik at flere kan nås enn de som er inne på kommunenes hjemmesider.

Et annet sosialt medie som kan benyttes er Facebook hvor de kan legge ut nyheter og de kan invitere til debatt. Fordelen med Facebook er at her deltar mange og brukergrensesnittet er kjent. Facebook er av mange omtalt som den nye folkekanalen med de fordeler dette innebærer.

Twitter er også et sosialt medie som kommunene kan bruke for å skape engasjement rundt valget. Her kan man komme med kort informasjon gjerne lagt inn link til hjemmesiden eller blogg som viser til fullstendig informasjon. Ulempen med Twitter er at her nå man ikke den store massen fordi de enkelte kommunene ikke har så mange følgere på Twitter.

De fleste offentlige organisasjoner har tatt i bruk sosiale medier, og de fleste organisasjoner har også tatt stilling til hvordan de ansatte skal forholde seg. Når man opptrer som ansatt i sosiale medier er det gjerne to typer roller man har som medarbeider. Den ene rollen er kunnskapsmedarbeideren, hvor de ansatte kan dele nyttig informasjon om sitt arbeide med andre.  Dette muliggjør også at man kan videreutvikle hverandres ideer og samhandle på en helt annen måte enn tidligere. Her kan man profilere sine prosjekter og drive omdømmebygging. Men det egner seg ikke til saksbehandling. Det finnes et lovverk som personvernloven eller taushetsplikten etter forvaltningsloven som vi alle må forholde seg til og som innskrenker hvordan vi som ansatte kan opptre i sosiale medier.

Den andre rollen er deltaker som privatperson. Mange er på sosiale medier kun som privatperson og da vil det ikke være noen problemer knyttet til rollen. Vi har ytringsfrihet i Norge, men den enkelte ansatte kan ikke ytre seg offentlig på en måte som er i strid med taushets- og lojalitetsplikt.

Men det kan være vanskelig å skille rollen man har som kunnskapsmedarbeider og privatperson, fordi man privat vil kunne bli identifisert med jobben sin. Dette vil avhenge av hvor profilert man er i mediene. Muligens vil rollen være noe midt i mellom privatperson eller ansatt. Et annet problem vil være at leseren vil kunne ha en annen forståelse av rollen enn det som avsenderen har, som ville kunne føre til at avsenderen oppfattes på en annen måte enn det som opprinnelig var meningen.

Blant befolkningen er det ulik digital kompetanse og sosiale medier brukes forskjellig med hensyn til aldergrupper, utdanningsnivå, hvor man bor og om man er mann eller kvinne. Undersøkelser viser at de yngre bruker internett mer enn eldre og at internettbruken øker jo høyere utdannelse man har. Også andelen menn som bruker internett er høyere enn andelen kvinner. Dette gjør at offentlig sektor har ulike utfordringer til hvordan de skal nå sitt publikum og hvem de egentlig stenger ute når de bruker sosiale medier.

Offentlig sektors bruk av sosiale medier kan være mer bevisst i forhold til at befolkningen er ulik og kan bruke kommunikasjonsplaner som forteller hvordan man skal kommunisere med ulike grupper. Det er derfor viktig å tenke på hvilke målgrupper man skal henvende seg til. Henvender man seg til pensjonister, eller henvender man seg til skoleelever. En annen ting som man skal ta hensyn til er hvilket budskap som skal frem i den enkelte situasjon. Dersom det er krisekommunikasjon vil det kreve en helt egen type kommunikasjon.

De ulike sosiale medier har forskjellig karakterer og bruksområder og de henvender seg til ulike segmenter eller målgrupper. Facebook er blitt kalt den nye ”folkekanalen” og er Norges tredje største mediekanal etter NRK og TV2. Ved å bruke Facebook som sosialt medie vil offentlig sektor nå flest mulig. Andre sosiale medier som blogg og Twitter vil man også nå mange grupper, men her er brukergruppen mindre. I den andre enden vil offentlig sektor rett og slett stenge ute de som ikke bruker internett eller sosiale medier.

Det er flere ulike teknologier som kan benyttes for å dele kunnskap innad i organisasjoner. En av den er Projectplace som i hovedsak benyttes til prosjekter, men denne kan også benyttes både innad i organisasjoner til å dele kunnskap og informasjon til en lukket gruppe. En annen løsning er Wikispaces som er en wiki hvor brukerne enkelt kan dele, publisere og samarbeide. Wikispaces egner seg best til små grupper som skoleklasser, arbeidsgrupper eller grupper som skal samhandle.    

Blogg er også et medie som kan benyttes til å dele kunnskap og spre informasjon innad i oranisasjonen. Helse Sør-Øst RHF har en blogg på sin hjemmeside hvor de forsøker å dele sin kunnskap og annen informasjon med sine 70 000 ansatte som er spredt rundt i ulike foretak i hele Østlandsområdet. Men den er også opprettet med tanke på å nå andre som er opptatt av helsespørsmål. På denne bloggen kan både ansatte og andre komme med innspill.  

Også Twitter kan benyttes til å dele kunnskap innad i organisasjonen hvor kan man lage lukkede grupper hvor diskusjoner og informasjonsutveksling kan foregå. Også Facebook kan brukes til å lage lukkede grupper innad i organisasjoner for å dele kunnskap. Fordelen med både Twitter og Facebook er at mange i dag allerede er på disse mediene, og de kjenner derfor hvordan disse mediene fungerer. En annen fordel ved å benytte Twitter og Facebook er man ikke trenger flere tekniske løsninger/pålogginger å forholde seg til.

Forskere har ved å publisere artikler og ved å utgi bøker hatt lang tradisjon for å dele. Man får belønning ved at studiestedet får “poeng” men også forskeren får økt anseelse og renommé jo mer som utgis.  Dette har gjort at å dele er godt innarbeidet. Men hva med den offentlige sektor?  Hvordan er kulturen for å dele og hva skal man dele? I offentlige virksomheter er det gjerne kommunikasjonsavdelinger som er ansvaret for hva som skal publiseres. På virksomhetenes hjemmesider blir gjerne nyheter og informasjon om virksomheten lagt ut.  Men det er jo bare en liten del av virksomhetens aktiviteter som inngår blir presentert her.

Hvorfor har ikke deling i det offentlige vært så vanlig henger kanskje sammen med hvordan kulturen er i de enkelte organisasjoner. Er det kultur for å dele i de ulike virksomhetene? Dette er sikkert mange ulike svar på dette. Mange har vanntette skott som gjør det helt unaturlig å dele.  Men noen har kommet langt, mens andre ikke ønsker å dele med andre i organisasjonen eller med andre i sosiale medier.  Medarbeidere og ledere ønsker i mange tilfeller ikke å dele da de tror at de mister sin maktposisjon ved å dele.  Kulturen for å bruke sosiale medier direkte i jobbsammenheng er varierende. Noen bruker ikke sosiale medier i jobbsammenheng i det hele tatt.

For at det skal deles mer bør man heller fokusere hvilke incentiver man kan oppnå ved å dele. For virksomheten vil man gjennom å dele kunne få langt flere tilbakemeldinger og innspill. For befolkningen vil man kunne få tilgang til mer kunnskap og vil utvikle sitt sosiale nettverk. Det vil også kunne oppnå samfunnsmessig nytte ved innbyggerne vil få tilgang til mer kunnskap. Rheingold (2010) skriver deltakelse som en av fem dimensjoner av social media literaicies for å lykkes i sosiale medier. Gjennom da å dele sin kunnskap eller erfaringer vil andre kunne dra nytte av denne informasjonen. Den som deler vil øke sin social media literaicies.

Stadig flere av oss blir medlem av sosiale medier, og som da muliggjør deling i mye større grad. Det gjelder å utnytte denne muligheten slik at delingen kan bli enda bedre med de fordeler dette innebærer.

Ja, hvem er jeg? Er jeg privatperson, er jeg venninne, er jeg student eller er jeg medarbeider. Er jeg den som er utrolig glad i alle mulige duppeditter? Har man ulike roller i de ulike sosiale medier. Ja jeg har i vartfall ulike roller i de ulike sosiale medier. På LinkedIn er jeg en medarbeider hvor jeg har litt kontakt med tidligere og nåværende kollegaer. Også samarbeidspartene og studentvenner har jeg lagt til som kontaker. Jeg følger også flere diskusjoner og har så vidt deltatt i noen av den. Dette kan bare anbefales, man får innsikt i mye ulike temaer. På facebook har jeg noe familie og tidligere venner og personer som jeg har gått på skole sammen med. På Twitter som jeg egenlig liker best følger jeg slagordet “follow your interests”. Her følger jeg personer som inspirerer meg og som gir meg daglig påfyll. Dette påfyllet kan være av ulik karakter som nyheter om modil og tekniske løsninger. Gjennom Twitter får jeg også se hva som rører når det gjelder  kommentarer på daglige nyheter. Det som jeg selv deler på Twitter er nytt og kjekt og vite på mobil og datasiden. Oppsummert har jeg uilke roller på de ulike sosiale medier.

Arne Krokan kommenterte i Kapital nr 4-2010 at avisbransjen ikke alltid har fornyet seg, og fortsetter å publisere avis på “gamlemåten”, på tross av at alle ville ha ”den redigerte pakken”.  Men det er også andre aktører i Norge som jeg opplever ikke alltid har fornyet seg og tatt skrittet fult ut inn i det digitale samfunnet. Jeg tenker da spesielt på det å spille Norsk tipping via internett.  Jeg har alltid forundret meg over at det skal være så mye mer “problematisk” og” tungvint” å bruke Norsk tipping sine tjenester på internett enn å bruke det tradisjonelle kommisjonærnettet. Til sammenligning har bankene for lengst gjort det enklere å ta ut penger i minibank, betale i butikker og gjort kundene selvhjulpne i bruk av nettbanktjenester. Samtidig har bankene gjort det mindre tilgjengelig å bruke manuelle banktransaksjoner fordi det er færre bankfilialer og de som er igjen har en åpningstid som gjør det vanskelig å benytte bankfilialer uten å måtte ta seg fri fra jobb. Bankene har også priset de manuelle tjenestene høyt som et middel til å få folk til å bruke nettbank. Men egentlig er jo dette greit, for sist jeg var i bank var når jeg åpnet en bankkonto.  Jeg kan selv benytte nettbanken når det passer meg og minibankkortet benytter jeg i når jeg skal handle. Trenger jeg å snakke med banken kan jeg ringe døgnet rundt til deres kundeservice. Dette viser at bankene har tatt et langt skritt inn i det digitale samfunnet.

Men hva med Norsk tipping? For å bli en nettspiller trenger du en kortleser fra Norsk tipping som må bestilles og installeres PCen.  Men man må også overføre penger til spillekortet før man kan benytte kortet. Dette tar 1-3 dager før pengene er overført fra din bankkonto eller satt inn hos en kommisjonær til de er tilgjengelige på din spillekonto. Altså må man utføre to operasjoner, først sette inn penger og der etter spille. Hvor er logikken? Man kan man jo heller gå til kommisjonæren hvor man får både satt inn penger og få spilt i en operasjon og uten å måtte installere en kortleser på min PC. Prisen for å få spille er helt lik enten man benytter det tradisjonelle kommisjonærnettet eller spillet via Norsk tipping sine nettsider.

Dette illustrerer at det fortsatt er enklere å spille hos kommisjonærene enn å spille på nett. Hos kommisjonærene setter man kortet inn i en terminal, sier hvilke tjenester man skal ha og får fysisk en kvittering for det man har spilt for.  Jeg ønsker å tippe på internett, men ønsker at det skal være enkelt. Hvorfor lar ikke Norsk tipping sine spillere benytte minside.no, som man benytter med endring av skattekort eller når man skal se på sin konto hos Statens lånekasse? Alternativ kan Norsk Tipping la spillerne benytte sin brikke til nettbanken hvor man også er sikret. Nei, jeg må si at Norsk Tipping sin nettsatsning er R.I.P.